Kalima

Found this amazing pictureseries with the kings of Africa!

I've been really lousy in using my break studying since I found out that the ricky gervais show - podcast, has been turned into a cartoon series. 

Some more jewels I've managed to scavenge throughout the interwebs:


 

Persistence hunt

So! Im back, and from now on I'm gonna try writing in english so that  people I've befriended in the past year might have a chance to understand some of my ramblings. I'm also going to try posting more pictures and miscellaneous stuff. I'm expecting feedback in order to keep this blog reincarnated. 

So since I've come home from Syria my daily routine has been somewhat focused on my arabic studies. I'm having my easter holiday now, and my gf has gone home to Kristiansund, and left me to starve for the next two weeks, and so long my diet has mainly consisted of beer and nuts, so I'm unsure if this is a complaint :x 

Anyhow, I'll try to keep you guys updated, and dump some random image from time to time.

Sist fredag, dro jeg og mine ledsagere på denne turen nord mot Aleppo. Og ved en by halveis frem kom vi utfor en ulykke. Ved byen Ariha kjørte vi på en motorvei, det var mørkt og vi halvsov. Alle i bilen hadde bilbelte på, bortsett fra meg, men det skyldtes at jeg satt bakerst halvveis fastklemt mellom de trange setene i 11-seteren. Føreren hadde kjørt på motorveien og plutselig tok merkingen og belysningen av veien slutt. Men dette er ikke et uvanlig fenomen å støte på i Syria. Plutselig tok asfalten slutt og jeg hører føreren rope "Where the fuck did that come from?!". Jeg ser ut av frontvinduet og sekundet etter treffer vi en veisperring av betong.

Barrièren vi møtte på.





"Vil du ha en røyk?" -det første folk spurte om når vi kom ut av bilen.

Bilen tok en halv salto, landet på taket og rullet 2 ganger rundt. Den stopper endelig opp og vi forsikrer oss om at alle er i orden i rolig panikk. Vi var så heldige at vi hadde med oss en legestudent som hadde med seg et førstehjelpsskrin og fikk bandasjert de som hadde kuttet seg og sjekket status på diverse skader. Politiet kom straks til ulykkesstedet, og kjørte oss til et "sykehus", eller mer korrekt, et private legekontor av dårligste kvalitet. De av oss som hadde store smerter og mistanker om brudd, tok røntgenbilder og fikk avkreftet det. Alle overlevde ulykken med kun små kutt og en del blåmerker. Etter en liten halvtime på legekontoret ble vi slept til politistasjonen der vi skulle tilbringe de neste 4 timene. Ulykken hendte klokken 19:00 og vi ble på legekontoret til klokken 02:00. Guttene var heldige som hadde med seg meg til å oversette, ellers hadde det tatt enda lengre tid. I denne perioden ble vi utsatt for forferdelig venting og kjedsomhet. Jeg ble ganske frustrert etterhvert av å oversette det samme og svare på det samme til 7-8 forskjellige politimenn og ansvarlige. Vi opplevde syrisk byråkrati av verste sort. Trudde jeg.

Etter denne affæren ble vi sendt til immigrasjonskontoret. Politimennene sa dette var en formalitet, siden vi var utlendinger måtte vi få tildelt passene våre etter immigrasjonskontorets samtykke. Hele tiden prøver guttene å få meg til fortelle politimennene hva de ønsker, og jeg må oversette ting som politimennene ikke kommer til å ta hensyn til. Vi blir fraktet til immigrasjonskontoret som er i en større naboby, Idleb. I en politibil, en van akkurat lik som den vi kjørte, t.o.m. samme årsmodell, blir vi kjørt i stor hastighet i tordenværetl. Jeg sitter akkurat der jeg satt i ulykkesbilen og i samme posisjon. Jeg tenkte stille for meg selv at "om jeg drømmer et mareritt ikveld, så kan det ikke være mer traumatiserende enn det jeg opplever akkurat nå." Framme ved immigrasjonskontoret er vi helt utmattet og klare til å sjekke inn på hotell. De som arbeider inne på dette kontoret lå å sov (det er ikke uvanlig for statlige ansatte å sove på arbeidsplassen). Politimennene banker på dørene og vekker til slutt et par administrerende ansatte. De virket grinete og hadde overhodet ingen sympati med oss. Vi fikk beskjed om at de måtte sende noe informasjon til Damaskus og få et dokument tilbake igjen. De sa også at de måtte kontakte ambassadene våre et par ganger, noe som viste seg i etterkant å ikke stemme.

Vi blir oppgitt og spør om vi kan få passene våre tilbake for å sjekke inn på et hotell. Nei, var det korte og endelige svaret. Men kan dere ikke bli med oss, sjekke oss inn på hotell og så ta med dere passene igjen? (Vi trengte passene for å kunne sjekke inn). Nei var svaret igjen, og vi ble kjørt igjen i skrekkbilen til rettsalbygningen hvor vi ble overlevert til immigrasjonskontorets varetekt. Politimennene stakk av før vi fikk forklart at vi satt i varetekt. Vi ble fratatt mobiltelefonene og kastet inn i buret. Guttene var oppgitt, noen redde og jeg frustrert og trøtt. De sa jeg skulle forklare vokteren som hadde ansvaret i fengselet at de ikke ville gå inn. Jeg innså da at de jeg var sammen med ikke helt forsto byråkratiet i denne situasjonen, de trudde de faktisk hadde et valg. "Nei dere må inn". Jeg ble lei av kveruleringen som jeg forsto ikke ville lede noen vei og bare gikk inn i buret og prøvde å finne meg et sted å sove.

Inne på legekontoret

Glad for å være i live

Byråkrati


Vi ble ikke ransaket slik som de andre fangene ble og fikk derfor med oss kameraer og en del brukbare ting. Da vi gikk inn i buret var det 3 rom, et var okkupert, 2 var ledige. Den første detaljen jeg la merke til var at det sto innrisset "Abu Ghraib" på den ene veggen. De to ledige hadde noen tynne tepper men det var ingen madrasser å se. De 2 ledige rommene hadde åpne gittervinduer som ikke gikk an å stenge. Det var kaldt og vi innså etterhvert at vi måtte sove på det iskalde flisgulvet. Vi rigget oss til med et teppe som underlag og et teppe til å dekke oss hver. Vi oppsummerte dagen, og prøvde å få hverandre i bedre humør før vi sovnet. Det var kaldt og jævlig.

Neste dag våknet vi tidlig, vi hadde hørt fra immigrasjonskontoret at vi kunne dra tidlig. Vi venter til klokken 12 før vi fikk en telefonsamtale fra dem. En major sier han jobber med saken, men senere på dagen får vi høre at "kontoret deres i Damaskus er stengt på lørdager". Det gikk opp for oss nå at vi måtte tilbringe enda en natt i dette kalde helvete. Tiden ble brukt til å tenke på alt annet. Jeg leste i en bok, sov og snakket med og utvekslet historier med de syriske fangene. Jeg fikk også bestukket vokteren til kjøpe falafel, vann og litt frukt. Jeg spurte han senere på dagen om han hadde en kortstokk eller kanskje en avis vi kunne låne. Han fikk seg en god latter. Ellers fikk vi middag servert i en bøtte som alle skulle dele på, og anvende et do/hull i bakken, som jeg enda har mareritt om. 
Neste morgen ble vi løslatt og tok første buss tilbake til Damaskus der vi feiret med forskjellige brune leskedrikker.


The BTG (Blue Thumb Gang), I Syria bruker man fingeravtrykk og ikke signatur.
Her er vi frie menn.

Av hensyn til de som er igjen i Syria, publiserer jeg ikke bildene fra fengselet.

Jeg har vært på tur nord i Syria hvor jeg fikk sett et par slott. Silkeveien går rett gjennom landet, og historisk sett har det vært en strategisk akilleshæl for Romerriket, Øst-Romerriket og senere Bysantiske riket og ikke minst helt frem til idag for "the united states of arabia" som noen lokale liker å galgenkødde med. Naturlig nok har dette landet utallig mange Slott og ruiner, og dessverre er det arkeologiske arbeidet ikke et primært fokus for styresmaktene og folket selv om det er en kilde til turister og økonomisk gevinst. Tankegangen er vel at ruinene vil alltid ligge der, så det får være opp til folk i fremtiden og ta seg av de.

Vi dro fra Damaskus torsdags morgen 10 mennesker i en 11 seters Hyundai van. Vi Stoppet først opp ved Ma'lola og besøkte St. Serges kloster, hvor jeg fikk snakket med noen om veiledning til å lære meg Arameisk. Landskapet var selvmotsigende med brente ørkenfjell og snølagte sanddyner.
Videre derfra dro vi til Crac des Chevaliers, et middelalderslott som er blitt preget av flere folkeslag og tidsepoker. Slottet rommet 4000 soldater og er et av de best bevarte slottene i verden. Jeg storkoste meg da vi vandret og ble guidet rundt om i de store rommene med grasiøse korsfarer-hvelvinger i takene. Nesten øverst i slottet finner mann også et (Rundt Bord)! 
Etter dette dro vi til Lattakia hvor vi fikk slappet av før en enda mer begivenhetsrik dag skulle komme.

Utsikta fra Ma'lola

Crac des Chevaliers



Olivenoljelager/Vinlager

Tidlige neste morgen dro vi kanskje 10 minutter nord for Lattakia hvor urbyen Ugarit ligger. En by som hadde en bymur allerede 6000BC. Den er enda under arbeid og du ser at det er enda mye igjen å oppdage. Et mekka for arkeologer og historienerder. Det Ugarit er kanskje mest kjent for er å være fødestedet til det første alfabet.
Ved Ugarit fikk vi oss en hjemmelaget frokost på en kurdisk kafe før vi dro videre til Salah Ed-Din slottet. Dette slottet bærer en tøff arkitektur i et spektakulært område. Slottet er plassert oppå et lite fjell midt i en dal med to elveleier på hver side av slottet. Det gikk fort opp for meg da vi ble guidet rundt at jeg trolig aldri kom til å se et finere slott. Vi snakker fantasi slott, et slott man forestiller seg i fortellinger om riddere og middelalderen. Etter Sala Ed-Din dro vi til tilbake til Lattakia for å slippe av Chiara(søsteren jeg aldri hadde/hun bodde i naborommet mitt) og hennes venninne. Etter at vi slapp dem av dro vi videre til Aleppo......


Inngangen til Ugarit

Går rundt

Går rundt litt mer

Salah Ad-Din

Salah Ad-Din med posering

Slottet ble bygd med steiner hugd av fjeller som til slutt formet dette juvet

Pillaren i juvet støttet en hengebru en gang i tiden

Jeg fikk beskjed tidligere denne uken om at min Farmor Sobhia var på besøk i Jordan og ut av Gaza. Jeg hadde da ikke sett henne på over 4 år så jeg pakket ryggsekken og dro nedover mot Amman. Sobhia bodde sammen med Wael og familien som nå for tiden ferierer i Jordan. Jeg ble møtt med kyss og lovprisninger, og det var en glad dame som var ut fra det største fengselet i verden for å se sitt nyfødte barnebarn men også sitt eldste. Jeg fikk bare tid til å tilbringe en dag med dem siden jeg har en del ærender i Damaskus før jeg drar hjem. Og hun drar dessverre tilbake til regnbueland om ikke så lenge hun heller.
Meg med farmor og søskenbarnet mitt Zakaria.


Zakarias storesøster Salma og en ung kaffeentusiast.

På vei over fra den Jordanske grensen oppsto det noen hindringer. Jeg måtte kjøpe Visa for å komme inn som vanlig. Prisen for visum kan variere etter hvem som selger deg den fra 30-33$ og denne gangen var det 30. Jeg spør ekspeditøren om jeg kan betale med SYP slik jeg har gjort det de 5 andre gangene jeg har entret. Han snudde seg for å snakke med sin overlegne pamp og de kom frem til at nei, det går ikke, og at jeg lyver. Litt kverulering og senere ett sukk kom før jeg måtte gå med på det og dro til en valutaveksler for å få kjøpt litt $. Da jeg kom tilbake fikk jeg kjøpt visum og ting gikk greit helt til jeg kom frem til pampens luke der jeg skulle få stempel før jeg kunne dra min vei. I det jeg leverer pass og visum ser jeg at alle Skinnjakke med nakkefor- kledde administratorene ser dumt på hverandre. Databasesystemet som registrerer inn- og utreise gikk under. Og jeg ikler megselv et bredt blodtørstig smil. En time går før jeg og alle andre kan registreres og dra vår vei.

GOOD TIMES.

Kom en detalj til, jeg er sparsom i beskrivelsen av personer og administrasjonen her, men det får ligge i memoarene til en senere anledning. Det var en ting som fikk meg til å le på denne stasjonen. Jeg sto i en kø for utlendinger og der sto det en sto plakat ved siden av luken jeg sto foran "For have the right to blablabla.. and if you have a complaint please write it down on a sheet of paper and place it in the box below." Jeg brukte den timen jeg ventet på til å lete etter denne mystiske boksen. Den var ikke noe sted å finne. Kanskje jeg burde spurt etter den ?

Det går mot utrivelige tilstander her i Damaskus. Temperaturen har vært helt nede på (-)siden de siste par dager. Jeg har til nå ikke hatt bra internettilgang og ikke noe varmt vann. Det føles som om jeg er på telttur i mitt eget hjem. Jeg skal idag til Jordan å besøke bestemor i Amma, og når jeg kommer tilbake tar jeg turen videre til Nord-Syria. Tiden er knapp og jeg må begynne å tenke på hjemreisen til Norge. Dagene her er i det siste blitt brukt til å sitte å lese, drikke kaffe, spille Backgammon, røyke vannpipe på kafe.

Greg. Min fotograf!

På tirsdag hadde folk fra universitet fri ettersom det var første nyttårsdag i den Islamske kalenderen. Jeg og gutta dro på bursdagsfest/nyttårsfest som varte til et  ugjenkjennelig tidspunkt til å dømme på himmelen, og hukommelsen.

Jeg er ganske overasket over hvor mye tid privattimer krever. Jeg antok virkelig at jeg kom til å få litt mer tid til å slacke, men så viser deg seg at jeg bruker opp til 5 timer daglig på arabisk, ihvertfall denne uken. Får håpe at det er et positivt resultat å få ut av det.

Gårsdagen ble brukt til å vaske seg, og det med pomp og prakt ved "Hammamen"(Offentlig bad) 10 meter ned i gata. Den er 6-700 år gammel og i et byggverk som kunne rommet en keiser. Rett inn var det av med klærne inn i en dampfylt Sauna etterfulgt av en utrivelig, men beroligende massasje og en skikkelig skrubb som minnet meg om når bestemoren min vasket meg da jeg var 5 år gammel.

Idag er det torsdag, og det er helg. Og ikke minst Dressparty her hos oss!

Jeg teller dagene til hjemkomsten min. Har nå begynt med privatundervisningen og det viser seg å gå bra. Får t.o.m. skryt, men det har muligens noe med lønnen til læreren min og ikke kunnskapen min. Det blir bare kaldere og kaldere nå som dagene flyr. Idag har jeg vært å kjøpt en del fine skjerf til noen heldige hjemme i Norge. Siden kun mor gir fra seg kommentarer på bloggen min, regner jeg med at jeg ikke har noen venner igjen i Norge og at jeg er glemt for lenge siden..

Den berømte vodkaen fra Superbad.


Jihad - den største Hijab butikken i Damaskus.


En flaske (skilpadde) som skal fylles med parfyme fra alkymisten i gata,
som skal gis til en spesiell mor i Møst.